Koonst

Som seg hør og bør ble det en del besøk på diverse kunstatelierer og gallerier i løpet av min og Javiers lille utflukt. Business and pleasure beautifully combined. Alle besøk og møter trenger kanskje ikke nevnes, selv om det var flere som fortjente oppmerksomhet, men høydepunktene kan ikke unngås å nevnes. Gjennom Javiers venn og kunstnerkollega, Dan, fikk vi nemlig besøke atelieret - nei kunstfabrikken - til ingen andre enn Jeff Koons! Riktignok Javiers andre besøk der, men fortsatt mitt aller første. Med over 100 assistenter vitnet vi en mildt sagt imponerende kunstproduksjon midt i Chelsea, New York. Vår private guide for dagen Dan, tok oss gjennom rom etter rom med kunst av enorme dimensjoner som var som sukker for øyet. Det var eye-candy, eller pop-art, så langt øyet kunne se, og tålmodige assistenter som bidro til særs fotorealistiske uttrykk basert på bilder fremstilt av Jeff Koons.

Høydepunktet lot Dan vente med til slutt, noe som bekreftet vår mistanke om at dette ikke var første gang han viste fram sin kjente arbeidsplass. Skulpturene som viste seg i de siste to rommene var ikke mindre enn fantastiske, idet de etterlignet oppblåsbare plastikkfigurer som tilsynelatende uskadet beveget seg gjennom søppelkasser. I virkeligheten var ikke de oppblåsbare dyrene laget av plastikk i det hele tatt, men derimot av aluminium, og lignet litt på en annen av Jeff Koons sine skulpturer: Dagen for hjemreisen fikk vi besøke kunstfabrikken til Bjarne Melgaard i Bushwick i Brooklyn. Med "bare" tilsvarende ti prosent av Jeff Koons sine assistenter bak seg, var det fremdeles en imponerende produksjon. Der assistentene malte fotorealistiske bilder fra blant annet omstridte NAMBLA (North American Man/Boy Love Association), kom Bjarne Melgaard i helgene og malte over. Det må være fint å ha assistenter tenker jeg.

New York, New York

Location: Williamsburg, naermere bestemt North 1st street ved Bedford avenue. Vaar venninne, Caroline, er snill aa huse to pengelense nordmenn etter at feriens pengesluk har gjort sitt. Saa langt har vi rukket aa moete venner fra baade Norge og New York, litt shopping, kafeer, barer og konsert i hovedsakelig Williamsburg. Etter frokost paa stamstedet University cafe i 14. gate, baerer turen videre til mere solskinn og kaffe i Central Park. Kanskje blir det ogsaa utekonsert i Brooklyn med David Byrne i morgen?

LUCHA LIBRE

I jakten paa det ekte Mexico, eller i hvert fall noe annerledes, falt valget paa Lucha Libre! ¡Que chido! For hva frister vel mer enn svette smaatykke menn som leker bajas og synkronhopper oppaa hodet til motstanderne ikledd matchende masker?

Det som maatte eksistere av skeptisisme i forkant ble i hvertfall noksaa raskt byttet ut med vaare egne masker! Og da var det gjort! Jeg er offisielt en nyfrelst Lucha Libre-fan! I kamper med tre mot tre entret wannabe-gladiatorene en midtbasert scene omringet av et broelende publikum. Ettersom seiersherrer og tapere ble kaaret etter tur, ble kampene holdt av stadig stoerre og raaere karakterer med et repertoar som ikke var annet enn imponerende. Det ser kanskje ikke ekte ut, men fremstaar som desto stiligere i all sin ekstremitet, godt hjulpet av et lys- og lydshow som bare ble overdoevet av et blodtoerstig publikum! Og naar en av de langhaarede lucha libre-kjemperne ikke bare taper mot en dverg med blondt haar, men attpaatil maa boete med sitt eget haar paa direkten, saa er det vanskelig aa ha noe negativt aa utsette paa showet de satte opp. Ok, det her foeltes plutselig som et forsoek paa misjonering til en religion der lucha libre er Jesus. Jeg vet ikke om det er helt det jeg er ute etter. Men det faar vel kanskje ikke vaere opp til meg.

¡Salud!

Mens verden har latt seg bevege av frykt for svineinfluensaen med kjerne i Mexico city, har vi ikke sett annet til influensaen enn et munnbind her og der. Mye kan tyde paa at det nettopp er frykten for influensaen som har blitt spredd, heller enn selve viruset. Det er ingen tvil om at folk har vaert redde her. Mange holdt seg innendoers i to uker, og allverdens butikker, restauranter og knutepunkter varslet om essensen av god hygiene. Det setter ogsaa sine spor oekonomisk ettersom turistene har saa godt som roemt omradet. Tilbake sitter enkelte andre personer paa enorme pengesummer som foelge av nettopp den globale frykten media skapte omkring svineinfluensaen - nemlig distributoerene av medisiner, og deriblant tamiflu. Naar noen faa personer tjener saa store beloep paa spredning av et virus som strengt tatt ikke var saa mye kraftigere enn vanlig influensa, boer kanskje noen varselklokker begynne aa ringe? Folk er svaert saa gavmilde med aa gi "!salud¡" til tilfeldig forbipasserende nyserne, saa det kan virke som om frykten ikke har sluppet taket ennaa.

¡Mexico city!

Loerdag ankom vi Mexico city.
Vi fulgte stroemmen av markeder, smakte paa gatemat, ukjente frukter, soetsaker, tacos. Nam nam. Og vi lekte ekte mexicanske mafiosoer, og skoeyt etter tinnleker
med pistol. Deretter ble vi moett av Javiers flotte venner Antonio, Demian og Gisela. Spraak viste seg derimot raskt aa bli en utfordring ettersom engelsk var et fremmedord. Saa da var det bare aa kaste seg ut i det paa en blanding av engelsk, norsk, fransk og spansk - freng-spansk? Jaja, det blir mye latter om ikke annet! Kroppsspraaket skal heller ikke undervurderes. Og da var det egentlig greit at det har blitt en del cervesas! Ikke minst i gaar etter et besoek i huset til Frida Kahlo og Diego Rivero, var det duket for fotballkamp. Finalekamp. Fotballpub. Pumas versus Pechuka. Vi heiet alt vi kunne paa Pumas og etter 2-2 etter ferdigspilt andreomgang, ble det ekstraomganger og et Pumas som skaaret seiersmaalet i det 110. minutt! Det skal sies at Mexico city er en ekstremt braakete by, men i gaar naadde de et helt eget nivaa! Seierstutende biler overfylt av gulkledde pumasfolk med pumasflagg over det hele dominerte hovedgaten Reforma.

Hai hai!

Etter aa ha gjort Playa del Carmen gikk turen videre til Isla Mujeres og smalere gater, tregere biler, hissigere gateselgere og enda mere Bob Marley. For en hundrelapp eller to fikk vi disponere ikke annet enn en golfbil som vi utforsket oeya med. Det var gjort paa et par timer - i golfbiltempo - inkludert stopp paa en skilpaddefarm, og kjoep av iskrem med utsikt over fantastiske klipper og gigantiske oegler (som var veldig glad i banan). Tilbake i "sentrum" praya vi en baat. Eller det var vel kanskje heller baaten som praya oss. Jeg tror ikke vi var saa vanskelige aa utnytte heller der vi kjoerte rundt i utforskermodus med kamera dinglende rundt halsen. Det ble snorkling og mere snorkling i groent glassklart vann. En stroem av orange og blaa fisker var nysgjerrige, og jeg trodde et oeyeblikk at jeg skulle bli svoemt paa av et par av dem. Vi fikk ogsaa med oss et baatvrak og en statue. Men hoeydepunktet var kanskje aa faa svoemme med haier, eller hai. For det var bare en hai, en stor en, som lever av planter og loed navnet "El Ray". En svaer og muskuloes dame spurte om vi ville loefte paa haien, og vi syntes synd paa den stakkars haien som maatte bli loeftet paa hele dagen. Men det var for fristende til aa si nei, saa det endte med at vi ble foreviget med et bilde av oss og Ray mens vi loeftet haien saa hoeyt vi kunne over vannet. Her er et bilde av haien vi loeftet.

New York-Houston-Mexico City-Cancun

Etter 114 dager med nedtelling, og frykt for svineinfluensa og rykter om pandemi, dro jeg og Javier endelig i retning Mexico den 19. mai. Foerste stopp: New York. Sultne paa baade mat og by gikk vi av metroen paa West 4 og satte kursen for foerste og beste restaurant. Der moette vi kjentfolk i Kari og to venner, og vi rakk baade wining og dining, foer turen gikk videre til powershopping paa urban outfitters. Tre timers soevn senere bar turen videre til Houston og Mexico City, foer vi naadde endelig destinasjon i Cancun og denne fantastiske leiligheten. To dager med sol, bading, boblebad, strand, drinker og tacos senere skriker ryggene vaare etter litt etterlengtet skygge. Vi leier bil og kjoerer soerover i retning Tulum. Paa en knapp dag rekker vi aa konsumere snorkling i underjordiske grotter i Aktun Chen, foer det baerer videre til sykkeltur i Mayaomraader fra 800-tallet og pyramider i Coba. Hoeyt opp, enda lengre ned, men nydelig utsikt, og visshet om hoderulling gjorde turen spennende nok! Paa vei hjem til Playa del Carmen faar vi med oss et bad i en av Tulums beroemte strender foer Javier setter paa plass en korrupt politi. Og turen fortsetter...

Voksen, voksnere, voksnest?

I et forsøk på å oppsummere to års fravær av bloggvirksomhet, er det mye som tyder på at jeg har nærmet meg noe som ligner en mer voksen tilværelse siden forrige innlegg. For det første er masteroppgaven fullført og innlevert. Beviset på dens eksistens i sin fysiske forstand ligger nederst i en ellers overfylt bokhylle. Blindern er med andre ord et ferdigskrevet kapittel, og den evindelige søken etter "fast jobb" har plutselig begynt å oppta meg også. For det andre har jeg sagt farvel til kollektiv som boform og flyttet sammen med kjæresten min.

Jeg prøver å la være å rynke på nesa når jeg innrømmer at jeg lever mer voksent nå enn for knappe to år siden. Men ordet "voksen" gir meg assosiasjoner til forpliktelser, boliglån, parmiddager, jobb, studielån, graviditet og forutsigbarhet - altså generelt mindre moro, og betydelig mer ansvar.

Å være ferdig med studiene synes jeg er veldig voksent. Men det betyr jo også at eksamesjaget er ferdig. Og det betyr at jeg ikke lenger trenger å våkne opp med magekramper som minner meg om en masteroppgave som mangler 49 sider og struktur, og med en veileder som på en god dag ber meg bruke det anerkjente søkerverktøyet Google for å finne informasjon om asylsøkere.

Å flytte ut av jentekollektivet for å bli samboer er kanskje enda mer voksent. Men å bo sammen med kjærsten min betyr at jeg slipper å være et vandrende pakkesel i tilfelle vi velger hans bolig for kvelden i stedet for min. Det betyr at badet alltid er ledig, og at de skitne tallerknene i oppvaskkummen ikke blir stående på ubestemt tid. Det er ikke lenger to kjøleskap som skal fylles opp, og skittentøyet mitt er ikke lenger spredt mellom Oslo øst og Oslo vest. I tillegg er jeg mildt sagt tilpass med å bo sammen med verdens beste mann.

Hvorfor voksenlivet gir meg negative konnotasjoner vet jeg ikke. Kanskje voksenbegrepet har utvidet seg, eller kanskje jeg må bli enda voksnere for å finne det ut. Men så langt virker det ganske så fint!